I dag på bussen. Hehe, bussen gir meg god tid til å tenke. Så skjedde det noe som fikk meg til å kikke på meg selv fra en annen vinkel. Har jeg fremmed frykt?
Buss 31 er full. Jeg stiller meg opp og vet at ved jernbanetorget så får jeg nok sitte. Jeg drikker min hippe kaffe og hører på MP3 spilleren min. Livet smiler litt om morgen når det ikke er så kaldt. Jeg funderer om jeg skal servere Pizza Grandiosa Kanapeer på innflyttnings vorspiel’et. Det sammen med spritgele så skulle festen være topp av pops, men tilbake til bussen. Ved jernbanetorget får jeg sitte. Jeg drar opp klassekampen og begynner å lese. Så kommer episoden som får meg til å tenke litt. Bussen stopper. Hun ved min side forlater bussen. Nå er det et ledig sete der. Ikke noe jeg tenker noe særlig over. Men så i øyekroken ser jeg noen som stanser. Jeg regner med at vedkommende skal sette seg. Jeg kikker opp som man normalt gjør og der står en med utenlandsk opprinnelse. I hvert fall utenlandsk utseende. Jeg reagere med å flytte på veska mi. Ikke fordi den er i veien, men for å vise klart at det er plass ved siden av meg. Jeg prøver altså å vise for alle rundt meg at jeg bryr meg ikke om hvor man kommer fra, kultur eller religion. Han setter seg og jeg fortsetter å lese. Dette kunne bare ha vært at jeg ikke brydde meg om hvor folk kom fra, men ville jeg demonstrativt flyttet vesken slik for noen andre? Her ligger mitt spørsmål. Jeg stopper opp og lurer på hvorfor jeg gjorde det på den måten. Noe må jo trigge oppførselsmåten min. Sloss kroppen min mot å ikke ha fremmedfrykt uten at jeg helt følger med? På bussen sitter også en eldre mann. Han stirrer fælt på meg. Jeg stopper opp igjen og tenker. Med alt som skjer i dagens samfunn så sitter han og stirrer på meg. Det virker ikke som om han har noen fremmedfrykt for da ville han vell stirret på personen ved min side, neida, han stirrer på meg. Der jeg sitter i godjakka full av buttons og greier. Hvorfor tenkte jeg sånn?
Da bussen kommer til Lysaker så reiser jeg meg og smiler til han ved min side som har reist seg for å slippe meg ut. Normalt smiler jeg til folk på bussen fordi det ofte friker folk ut at noen smiler til dem på offentlig transport, men her smilte jeg pga av at jeg hadde lyst til å smile til ham. Var det min måte å si at ikke alle i verden er kjipe, eller? Hvorfor hang jeg meg så mye opp i dette?
Denne episoden fikk meg til å tenke. Lider jeg av fremmedfrykt som jeg prøver å skule ved å oppføre meg annerledes mot folk jeg ikke kjenner av utenlandsk opprinnelse? Dette tenker jeg aldri over når jeg er med venner og kjente av utenlandsk opprinnelse. Men denne gangen la jeg merke til det.

HMMM