Happy 3 år.

Da hjemmesiden for bryllupet ikke lengre fins, så lurte jeg på om hva linken nå pekte på.

Happy 2 år

Det viktigste er ikke å vinne, men å delta.

Min bedre halvdel, lillepønk og jeg gikk mellom sofienbergsparken i dag og tenkte på slosskampen der i sommer. Den ene av bandene vant, men jeg føler ikke at parken tilhører noen andre enn folket og staten. Derfor er det veldig viktig at det er minst to bander som sloss. Hvem som vinner er ikke viktig bare de sloss. Fordi dette fører til hvem som er sjefene over parken. Hvis ingen hadde sloss så hadde ingen følt eierskap og ingen nyheter i avisa om de flotte bandekrigene.

Ergo

Bandekrig
Det viktigste er ikke å vinne, men å delta.

Meg, min bedre halvdel og lillepønk - Det er tre-gjengen det.

I dagbladet i dag var artikkelen Nisser er djevelens verk. Dette er en prest som mener at nisser er avguder. De er skapt av hedninger og har ingenting med jul å gjøre. Jeg er helt enig. Hvis man er kristen burde man ikke tilbe en stor mann med skjegg og rød drakt. Så skål til presten som jager nissen på dør og skål til oss andre som uten problemer kan takle nissen.
Fordelen med å tro på pappesken er at det egentlig ikke fins noen avguder eller djevler. Heller ingen guder som min bedre halvdel sier.

Nei, som ordene i Old World så fint sier. Først var det demoner og når menneskene begynte å tilbe dem, ble de guder.

God jul

To ting overhørt på badet til fylleangst.

Radio - Vinmonopolet oppfordrer til klaging på dårlig vin. Bare ta med vinen så skal vi sjekke den.
fylleangst - Levere inn en nesten urørt vinflaske? Er ikke det bortkasta?
Min bedre halvdel - Moralen i denne historien er: Alltid kjøp 2 flasker vin.

Dusjen står på.
fylleangst - Så mye trykk det er i dusjen nå?
min bedre haldel - Det er bare å vri på trykket. Det er en sånn stoppe greie som du må trykke inn.
fylleangst - kvakk kvakk.

Har bod her snart 3 år og jeg har ikke funnet boosterknappen på dusjen.

Et bilde av dusjen vår med fyllangst sine kvakk kvakk venner blir sendt inn snart.

Om litt så kommer historien. “Fylleangst og snutefaen, en dagdrøm”

Happy 1 år.

Jeg fant KLiKK TV på ITavisen. Et sted hvor jeg er sjeldent, men tok en titt. Det er litt gøy. Fikk meg til å tenke på om jeg skulle lage en Twitter konto. Det får vi se på. Men det var et innslag om Conan. Og snodigt nok er det filmet rett foran der vi satt. Så til dere som var der.

Her er dere på tv. KLiKK TV

Håper alle hadde en fin dag i går. Min bedre halvdel, lillepønk og jeg var ute en liten tur. ca 20 minutter. Det regnet og jeg er ikke helt et labbe rundt blandt mange mennesker som blåser i lydgreier og spiser is og pølser. (mange og der). Så vi holdt oss mest inne og så Red Dwarf Sessong 1. Regner med at slik blir ikke syttandemai i fremtiden. Da er det finklær is, pølser, flagg, russer og slike ting som lager lyd. Godt det er 1 år til neste.

Noen dager er bare digg. I dag satt jeg på bussen og oppdaget at livet er egentlig ganske fett. Jeg kikker ut mens gatene i Oslo suser forbi. Jeg kjenner meg igjen. Jeg vet hvor jeg er. Jeg er hjemme. Jeg føler at jeg hører hjemme i denne byen. Små bakgater og store bygninger. Oslo er egentlig en fin by når man blir kjent med den. Kanskje ikke som Paris eller Roma men som et godt sted å være. Det var godt å føle at jeg følte meg hjemme. Nå skal nok mye av grunnen til at jeg føler meg hjemme sies at det er ikke lenge til barnet kommer og jeg er spent.

Ha en fin tirsdag alle sammen. Husk at tirsdag er Guinness dag, eller det er vel alle ukedager som slutter på dag.

På mandag må jeg be om unnskyld til en jeg jobber med. Nå er du sikkert spent.
Det hele startet fredag. Jeg var ferdig på jobb og reiste hjem. Hjemme så tok jeg noen pils. Jeg skulle jo på konsert. Meg og min bedre halvdel skulle se Stinky Fingers, The Åsmunds og Ronny Pøbel. Rundt klokka ni reiste jeg mot sentrum og traff min bedre halvdel. Sammen ruslet vi til Elm. Der fikk jeg en øl, og en til og en til. Jeg fikk også en hel øl i fanget, noe man må regne med syns nå jeg. Så fuktig og brisen stilte vi oss opp for å se Stinky. Bra konsert og jeg innrømmer at jeg ikke sto med ryggen til for å drive pr for fylleangst, men det var den beste måten å stå når jeg sang. Eller så hadde jeg hatt et møte med en gitar, og det tror jeg ikke hadde gjort deilig, om du forstår. Vel, uansett, konsertene var bra. Jeg fikk med meg skiva til Ronny Pøbel og en plakat. Det skal sies at jeg ikke var full, men heller ikke ederu. Vi reiste hjem.
Nå kommer grunnen til angst og unnskyld.
Jeg står opp. Tenker at jeg skal ringe en venn av oss for å finne på noe. Så jeg tar opp telefonen og ringer. Det svares og jeg grynter(det er tidlig), så starter jeg en lang tirade om at hun måtte komme på besøk og vi måtte se film osv osv. Midt inne i min lange monolog hører jeg damen på andre siden si: ”Har du ikke ringt feil nå Marchus?” Jeg svarer med: ”Du må vente med å snakke til jeg er ferdig, jeg har mye å si og jeg tror ikke jeg husker alt”. Til slutt si sier hun at de ikke kunne komme men det var hyggelig. Jeg sier hadet og legger på. Da forstår jeg at jeg har ringt feil. Til hun som er produktansvarlig for det jeg koder på jobben. Angsten brer seg fra der sola ikke skinner til baksiden av øyelokkene. Jeg utbryter: Dæven jeg ringte feil, og min alltid supporterende bedre halvdel ler så hun griner. Dette blir lørdagens kjennings historie. Jeg får ringt den jeg skulle ringe også, men hun kunne heller ikke komme men vi skal ringes på søndag, og dum som jeg var så fortalte jeg om ringe historien.

Søndag morgen, jeg driver å stemmer på tordenbloggen og så hører jeg latter fra min bedre halvdel. Hun husker ringehistorien. Jeg ringer opp hun jeg skulle snakke med på søndag og hun svarer: ”Ja, hei marchus, du har kommet til den riktige i dag.”

Angsten brer seg igjen.

Så i morgen skal jeg gå inn til henne på jobb og be om unnskyld. Selv om de hadde vært hjertelig velkommen så var det mine ord: ”Vent til jeg er ferdig med å snakke” som ringer i hodet mitt.

Det er godt å ha angst i blant, selv om man egentlig har lyst til å gjemme seg under et teppe. Men sånn til slutt. Jeg har hatt angst for verre ting en dette, så alt ordner seg nok